Nasjonsbygging

Jeg vil nå skrive om hvordan våre tidligere slekter ga Norge som nasjon en egen identitet. Da vil jeg legge vekt på noen emner som historie, litteratur, språk og kunst og skrive om forskjellige mennesker og historiske perioder som har lagt ned mye energi og arbeid for at vår nasjon i dag har en kultur og identitet.

Jeg vil nå ta for meg nasjonens historie i stigende rekkefølge og starter dermed med vikingtiden som var ca 800- tallet til 1100- tallet. Denne tiden gav nordmenn en identitet som store barbariske krigere som likte å plundre. De fleste som bodde i Norge på denne tiden hadde norrøn mytologi som sin religion, men mot slutten av vikingtiden begynte denne religionen å ebbe av og ble erstattet av den kristne religionen. Norge var et kongerike på denne tiden, men det bestod av flere konger som hadde hver sitt territorium. Etter flere år med krig samlet klarte Harald Hårfagre å samle Norge til ett rike som det er i dag.

Middelalderen er en historisk periode fra år ca 500 til ca 1500. Denne perioden ble preget av sterk vekst i det norske samfunnet hvor nye byer vokste til. Antallet av skrivekyndige i Norge steg kraftig og det ble skrevet mer litteratur enn noen gang før. Et eksempel på dette er islendingesagaer som er svært kjent, og har bidratt til å gi Norge en kultur. I 1349 nådde svartedauden Norge og nasjonen led store tap fordi at ca halve den norske befolkningen dødde og antallet skrivekyndige ble meget redusert. Svartedauden betydde slutten for produksjonen av norsk kultur og litteratur. Det tok flere hundre år før Norge reiste seg igjen etter svartedauden, imens ble det en sterk innflytelse fra dansk kultur og litteratur.

P. A. Munch var en del av den generasjon som fikk en betydningsfull mening for byggingen av en felles nasjonal kultur i den norske staten etter 1814. Dette var en oppgave som gav store utfordringer for begavelser innen flere forskjellige områder: Kunst, vitenskap, politikk og litteratur. P. A. Munch var en av de fremste forskerne som la grunnlaget for den moderne norske historieforskningen. Han tegnet også de første Norgeskartene som ble utgitt i hans tid. Munch var for et eget skriftspråk og støttet derfor Ivar Aasen sitt dialektgranskende prosjekt.

Mauritz Hansen var en forfatter som levde på 1800- tallet og var med på å foregripe de nasjonalromantiske ideene. Hansen regnes også som skaperen av den norske romanen og han behersket mange forkjellige sjangere.  ”Luren” er en av Hansen’s mest kjente verk.

Henrik Wergeland blir ofte omtalt som Norges eller Nordens største dikter. Dette er på grunn av at han var Norges største lyriker gjennom tidene og fordi at han er universell i sin tematikk og poesien er svært rik. Wergeland preget Norge sin litteratur i første halvdel av 1800-tallet. Han jobbet sterkt for at Norge skulle skaffe seg en egen identitet og kultur etter skille fra Danmark i 1814.

Bjørnstjerne Bjørnson preget den andre halvdelen av 1800- tallet ved å videreføre arven etter Henrik Wergeland. Bjørnson var en ivrig samfunnsdebattant og han skrev dikt, var folketaler og redaktør. Han behersket mange forskjellige sjangere som for eksempel skuespill, bondefortelling og artikler.

Henrik Ibsen var en norsk dramatiker og lyriker, han har hatt stor betydning både internasjonalt og nasjonalt. Han oppfattes ofte som det moderne dramas far og har inspirert en rekke kjente dramatikere som for eksempel Oscar Wilde og James Joyce. Ibsen var også direktør ved teateret i Oslo inntil det gikk konkurs i 1862.

Asbjørnsen og Moe reiste rundt i Norge og samlet inn norske folkeeventyr rundt midten av 1800- tallet når nasjonen Norge var på jakt etter en egen identitet og kultur. Folkeeventyrene som Asbjørnsen og Moe samlet inn hadde gått muntlig gjennom flere generasjoner.

Sagn er en type sjanger som forteller om krefter mennesker ikke kan kontrollere, og som det bør passe seg for. I motsetning til eventyr hvor helten vinner, ender som oftest sagn med nederlag for hovedpersonen.

Landstad og Crøger reiste rund i Norge og samlet folkeviser rund 1850- tallet. Folkeviser kommer opprinnelig fra overklassen, og de handler ofte om kjærlighet og sjalusi mellom mennesker fra høye sosiale lag.

Johan Sebastian Welhaven var en norsk lyriker og litteraturkritiker. Han er kjent som Henrik Wergelands motpol, noe som tilsier at han ville fortsette å ha dansk litteratur og kultur i Norge. Welhaven var mest aktiv i første halvdel av 1800- tallet. Han var romantiker med interesse for estetikk og stilte strenge krav til dikterisk form.

Knud Knudsen var norsklærer og språkforsker, han er kjent som arkitekten bak fornorskningen av det danske skriftspråket til det som heter bokmål i dag. Han var for å fjerne stumme bokstaver og å gjøre skriftspråket mer muntlig. Et eksempel er at han ville skrive filosof istedenfor philosoph.

Ivar Aasen er mest kjent som opphavsmannen til nynorsk, han er også kjent for sin forskning på forskjellige dialekter i Norge. Og reiste derfor mye rundt når han skulle sette sammen ett felles skriftspråk som han kalte nynorsk.

I andre halvdel av 1800- tallet startet Edvard Grieg å komponere nasjonalromantiske musikk. Han er den norske komponisten som har fått mest internasjonal gjennomslag. Edvard Grieg fikk også svært stor betydning for den norske kulturelle nasjonsbyggingen frem mot unionsoppløsningen med Sverige i 1905.

Theodor Kittelsen var en norsk maler og tegner. Han er kjent for å ha tegnet illustrasjoner til folkeeventyrene som Asbjørnsen og Moe samlet inn. Kittelsen er også meget kjent for å være en av dem som har preget forestillingen om troll og andre naturmystiske vesen. Trollene som han har tegnet er kjent for å se groteske og nifs- vakre ut.

Et av de mest kjente maleriene vi kjenner til i dag er brudeferd i Hardanger som er malt av Adolph Tidemand og Hans Gude. Til sammen malte disse to personene fem malerier sammen. I tillegg malte begge to flere malerier individuelt. Begge var med på å legge grunnlaget for det vi i dag betrakter som gullalder innen norsk malerkunst. Maleriene deres var svært nasjonalistiske fordi at de tok med det som kjennetegner Norge i maleriene sine.  

Man kan med sikkerhet si at Norge for alvor var på jakt etter en egen identitet og kultur etter unionsoppløsningen med Danmark i 1814. Men at man klarte med stor suksess å finne en egen kultur og identitet for Norge takket være noen ildsjeler som man sent vil glemme.